Livet i huset

Jeg har nå vært gjest i Lilongwe i 2,5 måned. Gjest, da jeg ikke er her for å jobbe, men for å dele en unik opplevelse av Afrika med min familie, hvor min kone realiserer sin drøm om å hjelpe og jobbe som jordmor i et trengende land.

Gjestelivet er noe spesielt. Bortsett fra praktiske gjøremål som å handle, sikre at bilen har drivstoff og dekk med synlig mønster, kjøre folk til og fra flyplassen med mer, så har dagene vært late.

Julian klarer seg selv stort sett hele dagen. Etter morgen-TV har han lekt med vår gartners to barn.

Besøk hos nyfødt gartnerbarn

Gartnerfamilien som nå teller 5 bor meget simpelt i tilknytning til vår villa. Julian har ofte vært på besøk, og forteller at gartneren kan sluke ild, men at Julian ikke selv fikk det til uten å brenne seg…!!! Og heldigvis kom det bare et lite hull i de syntetiske treningsbuksene da de hadde bål derinne.

Jeg fikk altså ikke den forventede oppgaven å forberede min sønn på skolegang, øve på regning og å lese, å kunne klokken. «Har ikke tid». Svenske Kaj har også vært hjemmegående med to barn i ett år. Mens barna har vært i barnehage og skole, så har Kaj måttet «fordrive» tiden med tennis og litt tilfeldig volunteer-arbeid. Han gleder seg til å komme hjem. Du bør ha noe å gjøre her nede.

Desverre litt for kaldt i vannet nå vinterstid

Eiendommen består av en stor, frodig hage, en swimmingpool - herligt - og et hus i to etasjer med 5 soverom, 3 baderom samt gjestetoalett. Vanligvis bor 2-5 mennesker her. Vi har en hushjelp som kommer nesten hver dag. Hun vasker opp, vasker gulv og vinduer samt stryker klær. Men som vi har erfart, vil malawiske arbeidstakere som enten har fått posisjon eller ikke er under supervision, jobbe minst mulig. Vår hushjelp jobber i praksis 2-3 timer på en arbeidsdag som skulle vare fra 9-15. Hvilket avslører oss som utydelige arbeidsgivere. Vi unngår konflikten, kanskje fordi vi av ulike årsaker måtte forflytte hennes mann, som jobbet hos oss som vakt.

Gartneren jobber derimot, stille og rolig, fra 5.30 hvor vanning igangsettes, til vanning avsluttes etter mørkets frembud et halvt døgn senere. Hagen blir virkelig stelt. I løpet av dagen feies gressplenen for løv noen ganger og vårt søppel sorteres for hånd. Av og til kommer Julian stolt tilbake fra et besøk, med brukte batterier, pizzaesker eller annet avfall vi har forsøkt å kvitte oss med.

Gartnerens verk

Prosjektets ansatte bor herskapelig her nede. Ikke mye selvofring her, nei. For egen del ble det litt i meste laget at strømmen gikk i samme øyeblikk EM-kampene startet, og jeg har heller ikke vært happy over manglende vann etter en svettdryppende løpetur. Jeg forstår at de ansatte trenger hvile og gode boforhold for å gjøre en innsats i en utfordrende arbeidssituasjon, men stiller meg likevel skeptisk til om ressursbruken står i rett forhold til den hjelp man har ønsket å gi. Om dette kan overføres til andre globale hjelpeorganisasjoner, så vekker det bekymring hos meg. Disse tanker kan jo godt oppfattes som i overkant kritiske, tatt i betraktning at jeg gjennom konens prosjektansettelse har fått denne muligheten – men noen burde ta opp diskusjonen. Mye hjelp går tapt i organisatoriske forhold, det er i hvert fall min opplevelse. Det står derfor stor respekt av Bjørg sin innsats i landsbyen Nkhoma (se eget innlegg), der hun jobber under noe mer påvre forhold, for en svært beskjeden godtgjørelse.

Gode boforhold, en by hvor man får tak i alt, strøm og vann samt et herlig klima, gjør at afrikaoppholdet blir en positiv opplevelse for de fleste prosjektansatte - og viktigst med dét, de vil kanskje komme tilbake.